Industri i et klimaperspektiv

Nye kutt krever nye investeringer

Norsk fastlandsindustri har allerede redusert utslippene betydelig. Nye kutt krever store investeringer og nye løsninger. Enovas støtteordninger hjelper industrien med å utvikle og ta i bruk disse nye løsningene. Slik reduserer Enova risikoen for de som leder an i omstillingen.

Globalt står industrien for rundt en firedel av de direkte klimagassutslippene. Inkludert energien som brukes til produksjonen, øker klimagassutslippene som skyldes industriell produksjon til cirka en tredel av de globale utslippene, ifølge FNs klimapanel.

Samtidig ventes det at etterspørselen etter mange av industriens produkter vil vokse. Det er det flere grunner til. Industrien leverer råvarer til for eksempel produksjon av vindparker, kraftoverføringslinjer, elektriske kjøretøy og et bredt spekter av bygge- og anleggsvirksomhet. Det vil være nødvendig å utvikle og ta i bruk ny teknologi slik at produksjonen av disse nødvendige varene kan skje med ingen eller svært lave utslipp. Industrien står foran en svært stor omstilling i tiårene som kommer.

Norsk fastlandsindustri hadde i 2023 utslipp på 10,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, ifølge SSB. Dette tilsvarer nesten en firedel av Norges samlede klimagassutslipp.

Klimagassutslippene fra fastlandsindustrien har falt med nesten 40 prosent siden 1990, samtidig som produksjonen og verdiskapingen har økt i samme periode. Utslippsreduksjonene skyldes både endringer i sammensetningen av fastlandsindustrien gjennom strukturelle endringer, samt stadige forbedringer av produksjonsprosesser.

Omstillingen går ikke raskt nok

Mesteparten av klimagassreduksjonene fra fastlandsindustrien siden 1990 kommer fra teknologisprang som er gjort for å redusere andre klimagasser enn CO₂, som lystgass og fluorholdige gasser. CO₂- og metanutslipp fra landbasert industri har vært så å si uforandret de siste tretti årene. Nær alle klimagassutslipp som gjenstår å fjerne er CO₂.

Utslippsreduksjonene i industrien går ikke raskt nok. Siden 2010 har de samlede klimagassutslippene i praksis vært stabile, som figur 4.2.1.1 viser. Størsteparten av nedgangen av utslipp i årene 2008 og 2009 skyldes lavere etterspørsel på grunn av finanskrise.

Utslippene fra fastlandsindustrien fordeler seg på ulike prosessutslipp. Dette er utslipp som skyldes at karbon inngår i selve produksjonsprosessen. I tillegg kommer utslippene fra såkalt stasjonær forbrenning, som er forbrenning av fossil energi for å dekke et behov for varme til produksjonen.

Prosessutslippene i landbasert industri var på 8.5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2023. Dette tilsvarer 79 prosent av de totale utslippene fra industrien.

Å bekjempe punktutslippene

Industriens utslipp er konsentrert i noen få næringer og utslippspunkter. Metallurgisk industri, oljeraffinering og kjemisk industri står for 77 prosent av utslippene fra den landbaserte industrien. De 20 største utslippspunktene i norsk industri utgjorde hele 91 prosent av industriens utslipp i 2023, ifølge Miljødirektoratet og SSB.

Metallurgisk industri har mange av de største punktutslippene, og samtidig også høyest prosessutslipp. Utslippene skyldes at karbon er nødvendig som reduksjonsmiddel for å produsere metaller og legeringer. Karbonet reagerer med oksygen og danner CO₂.

En annen stor kilde til prosessutslipp, er hydrogenproduksjon fra naturgass. Dette skjer særlig i kunstgjødselproduksjon, petrokjemisk og kjemisk industri.

Prosessutslippene er regnet som de mest krevende utslippene å kutte.

Å fortsette med å kutte utslipp, vil kreve utvikling og bruk av nye løsninger. Det er behov for store endringer i produksjonsprosessene, særlig innen metallurgisk industri. Slike endringer krever store investeringer og innebærer høy risiko for bedriftene. Omstillingen vil også kreve mye elektrisk kraft og

, samt at energisystemet er dimensjonert for det.

Omstillingen til produksjon med lave utslipp skjer ikke av seg selv. Enovas støtteordninger skal sette industrien i stand til å utvikle og ta i bruk fremtidens løsninger. Støtten skal bidra til å ta ned risiko for dem som går foran i omstillingen. Slik vil det grønne skiftet gå raskere for alle. Enovas virkemidler skal gjøre det mulig for andre virkemidler, som karbonprising, krav og reguleringer, å drive omstillingen videre.

Karbonprising virker, men er ikke nok

Det europeiske kvotesystemet for klimagasser (Emissions Trading System, ETS) setter en pris på utslipp. Dette for å utløse

for å redusere dem. Aktørene må ha kvoter for hvert tonn CO₂ de slipper ut. Noen av kvotene får de gratis – såkalte frikvoter - mens andre må de altså kjøpe. Grensene for utslipp som industrien i Europa er forpliktet til å holde seg innenfor, vil reduseres år for år. Kvoteprisene er nå økende. Dette bidrar til at investeringer i modne og kommersielt tilgjengelige teknologier som gir utslippsreduksjoner, blir mer lønnsomme.

Fornybare løsninger for varmeproduksjon opp til noen hundre grader celsius vil bli lønnsomme først. Dette gjelder for eksempel høytemperatur varmepumper. Løsninger for høyere temperaturer er mer utfordrende. Det krever fremdeles betydelig teknologiutvikling og at løsningene blir rimeligere, for å kunne tas i bruk i stort omfang.

Utvikling og bruk av ny prosessteknologi vil ta mye lenger tid, ofte mange tiår. Industrielle anlegg har også lang levetid. Selv om teknologiene hadde vært tilgjengelige alt i dag, vil investeringer i helt nye produksjonsprosesser i eksisterende anlegg være svært kostbare og ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme med dagens kvotepris for CO₂. Dersom produksjonen skal opprettholdes framover, vil det trolig være nødvendig med karbonfangst og -lagring i en overgangsperiode før utslippsfri produksjon blir mulig.

Kvotemarkedet er alene ikke nok

Kvotemarkedet er ikke alene nok til å få satt i gang den krevende omstillingen i landbasert industri. Derfor er det nødvendig å benytte andre virkemidler i tillegg, slik som støtte til forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi. Her spiller Enova en viktig rolle.

Kun 6,5 prosent av fastlandsindustriens klimagassutslipp er utenfor det europeiske kvotesystemet ETS. Disse utslippene er i stor grad knyttet til varmebehov i næringsmiddelindustri og byggevaresektoren, samt til produksjon av asfalt og til driftsutstyr i gruver og bergverksdrift. For disse vil CO₂-avgiften i økende grad slå inn. Avgiften er allerede høyere enn kvoteprisen innenfor ETS, og skal opp til 2000 kroner per tonn i 2030. I tillegg har Regjeringen varslet et forbud mot bruk av fossile brensler til indirekte fyring i ikke-kvotepliktig industri fra 2030. Miljødirektoratet foreslo opprinnelig at forbudet også skulle gjelde kvotepliktige industrianlegg.